Ja ble sliten av å se dem, tenkte dette hadde jeg vel nesten ikke klart sjøl, men det virker som det er en kjempemessig seier for hver og en

Tar med et bilde til som viser området i Femundsmarka der Monsen og gjengen hans startet sin strabasiøse tur. Dette er starten av elva Røa like ved grensa til Sverige. Nesten enda mere stein her enn på Snøhetta, men heldigvis så er det mye vann som kan forseres med kano.

Ja, jeg fikk meg den episoden på TV. Jeg er, og har alltid vært, svært bevisst på hvor godt jeg (og mine) har det i forhold til mange andre. Det setter det liksom litt i perspektiv alt sammen, å se slike program på TV. Har vi problemer eller bekymrimringer av ulike slag burde vi sette oss ned å tenke oss godt om, – er det et problem eller bare en bagatell?
Tror nok de fleste av oss hadde funnet ut at det meste er bagateller, når alt kommer til alt.
Dette var nydelige bilder John. Vi er heldige til og med med landet vi bor i!

Du dumper alltid borti et eller annet på dine turer John.Flott at du deler bildene og opplevelsene dine med oss.
Det Annema sier her er noe å tenke på.

Har fulgt med på ingen grenser, og blir så jævlig imponert over deltagerne at tårene triller fra start til mål, og kjæringa ler av meg, hu er imponert hu og men ingen tårer der nei, men det er omvendt når det er no kjærlighets kliss på tv.

Har sett en del debattinnlegg om “Ingen Grenser”, i ett innlegg ble de framstilt som klovner og da må jeg innrømme at jeg ble sint på deltagernes vegne. Jeg har sett alle episodene og er imponert over folk som klarer slike utfordringer, med eller uten handicap.
Her i familien har vi bestemt oss for å gå til topps på Snøhetta i sommer.
John sitt bilde gjør ikke lysten mindre!